Dette mener Bygdeposten

Tirsdag gikk jeg fra det ene ”seiersintervjuet” med Anders B. Werp, til det andre med Per Olaf Lundteigen. I løpet av en liten time fikk jeg demonstrert noen av kontrastene som skiller det som nå er Øvre Eikers to stortingsrepresentanter. Da snakker jeg ikke om at førstnevnte som vanlig var ulastelig antrukket i dress – slik Werp mener ordførergjerningen krever – mens sistnevnte møtte meg på Fiskumsletta med gummistøvler på beina og skitt under neglene.

Det interessante er å registrere de ulike perspektiver som kommer til syne, når de to snakker om hva som er viktig for Øvre Eiker og Buskerud for øvrig. Bystatusen til Hokksund er det aller første på Werps lepper, når jeg ber ham trekke frem tre saker han er stolt av å ha frontet gjennom ti år som ordfører. Han mener den bevisste urbaniseringen har vært et vellykket grep, som har bidratt til å gi Hokksund en ny og mer levende identitet.

På Fiskumsletta en knapp time senere er det Per Olaf Lundteigen som snakker om Høyre-politikk. ”Et parti for de sentrale strøk”, sier han, og klarer virkelig å få ”urbanisering” til å høres ut som et skjellsord. Man må være kynisk for ikke å la seg overbevise om at denne mannen virkelig brenner for distriktene. Han hisser seg også opp over ”Buskerudbyen”, et areal- og transportutviklingsprosjekt for ni kommuner mellom Lier og Kongsberg. Det er navnet som gnager.

”Buskerudbyen?”, gjentar han. ”Se deg rundt da”, sier Lundteigen. Her er det bare lange, åpne jorder, Lundteigens egen traktor og Fiskum kirke å se. Det skjærer åpenbart i Sp-politikerens ører at dette naturlandskapet skal inngå i noen slags form for by – om det så bare er på papiret. For Lundteigen er det åpenbart en viktig signaleffekt å spore i navnevalget. Det er en signaleffekt han ikke liker.

Jeg tror Øvre Eiker, Midtfylket og Buskerud trenger begge disse mennene på Stortinget. Jeg tror Anders B. Werps store vyer for Hokksund og Vestfossen har bidratt til å gi Øvre Eiker et omdømmemessig løft, og jeg tror hans engasjement for ny rv. 35 er sterkt og ekte. Samtidig tror jeg at landbruksnæringen spesielt, og distriktskommunene i Buskerud generelt, ikke kan få en bedre ombudsmann på Stortinget enn Per Olaf Lundteigen.

For to uker siden var Bygdeposten skeptiske til om noen av dem ville komme seirende ut av valgkampen. I dag registrerer vi med glede at vi tok feil, mens Øvre Eiker tok full pott.

Norge består av 430 kommuner, men har bare 169 stortingsrepresentanter. Altså er det bare et privilegert mindretall av kommunene som til enhver tid har gleden av å være direkte representert i nasjonalforsamlingen. På samme måte er det med Buskerud fylke, som består av 21 kommuner, men bare har åtte faste stortingsrepresentanter (ni i inneværende periode, grunnet utjevningsmandat).

Seks av disse ni er fra Drammen. I tillegg til fylkeshovedstaden er det i dag bare Lier, Gol og Øvre Eiker (Per Olaf Lundteigen) av kommunene i Buskerud som har representanter på Stortinget. Vi må regne med at forholdene er lignende i andre fylker, med en klar overvekt av representanter fra de store byene.

Hensikten med å påpeke dette, er på ingen måte å hevde at det store flertallet av kommuner som står utenfor nasjonalforsamlingen, har grunn til å føle seg snytt. Systemet og beslutningsprosessene våre er heldigvis bygget opp på en måte som i det aller vesentligste ivaretar hele landet – selv om ulike politiske partier vil ha et varierende syn på akkurat det. Dessuten forventer vi – i de sakene hvor rikspolitikere jobber for lokale særinteresser – at personene som velges inn på Stortinget gjør en innsats for hele det fylket de representerer.

Men like lite som enkeltkommuners manglende representasjon på Stortinget medfører noe demokratisk problem – like mye tror vi det kan oppleves som en stor fordel å være der. Selv om Stortingets saksbehandling i stor grad dreier seg om å fatte vedtak som gjelder oss alle, finnes det nok av eksempler på saker hvor kommuner, fylker eller regioner kan vinne frem på bekostning av andre. Nasjonal Transportplan er et slikt eksempel.

Slik meningsmålingene og prognosene har sett ut de siste månedene, vil det kreves en overraskende sterk Sp-sluttspurt for at Per Olaf Lundteigen fra Øvre Eiker skal beholde sin stortingsplass. Høyres Anders B. Werp kan synes å ha en bedre sjanse, men også han biter negler. Siden ingen politikere fra Modum, Sigdal eller Krødsherad nådde opp i fylkeslagenes nominasjonsprosesser, betyr det at vi kan gå mot en stortingsperiode uten representanter fra Midtfylket.

Det vil ikke være noen krise, men det vil være leit. Spesielt gjør rv. 35-saken at vi gjerne skulle sett en eller flere politikere fra Midtfylket på Løvebakken de neste fire årene.

Tidligere Modum-rådmann Didrik Hjort huskes kanskje best for å ha havnet i et par kinkige situasjoner i jobben sin, men han skal få skryt for én ting; han klarte å ta i bruk Nestegården, det gamle pleiehjemmet som kommunen kjøpte for tre millioner kroner i 2004. I en periode da Hjort trålet boligmarkedet i Modum uten nevneverdig hell, ble nettopp Nestegården redningen. Rådmannen fikk tak over hodet.

Nå ble ikke Hjort boende lenge, og hans kortvarige okkupasjon av eiendommen skal ikke ha noe av skylden for at det store huset aldri har blitt tatt i bruk av kommunen etter overdragelsen. Den skylden må i stedet politikere og kommuneadministrasjon dele på, og vi tar ikke spesielt hardt i om vi kaller hele Nestegården-saken en farse. I dag kan Bygdeposten fortelle at rådmannen går inn for å selge stedet – en slags endelig erkjennelse av at man har gått tom for ideer om hvordan det kan tas i bruk. Etter fem år kan det synes som en fornuftig konklusjon.

I fjor fantes det en viss tro på at man endelig hadde funnet på noe smart, da kommunestyret vedtok å flytte både Katfoss aktivitetssenter og Vikersund arbeidssenter til Nestegården. La gå at de ulike brukergruppene og de ansatte ved disse to tilbudene møtte forslaget med skepsis. La gå at samlokaliseringen av disse to tilbudene ikke umiddelbart syntes som den mest hensiktsmessige. Man hadde i alle fall funnet noe å fylle bygget med.

Det er selvsagt ikke hyggelig å antyde at politikere fatter viktige vedtak basert på det som i beste fall er synsing og uklare motiver. Men spørsmålet stiller seg nærmest selv, når det først etter vedtaket settes ned en arbeidsgruppe for å finne ut hvordan og om de to tilbudene kan samlokaliseres. Her er det noe med rekkefølgen som skurrer.

Nå kommer konklusjonen: En hensiktsmessig ombygging og oppgradering av Nestegården, for å kunne huse det som i dag er Vikersund arbeidssenter og Katfoss aktivitetssenter, vil koste langt mer enn kommunen har råd til. Det er ikke rart rådmannen foreslår å selge. Nestegården har blitt en verkebyll for Modum kommune. Spørsmålet er om de klarer å bli kvitt den.

Det er lenge siden saken om idrettshall på Sysle utviklet seg til å bli en prestisjesak – dersom vi aksepterer at den ikke var det allerede fra starten. Underveis i en altfor lang prosess, har det blitt servert både halvgode og dårlige argumenter for å lokalisere en slik hall på Sysle. De halvgode argumentene har forutsatt at kommunen kan slippe unna med en ”egenandel” på 15 millioner kroner: Dette er pengene som uansett er satt av til gymsalen Sysle skole nå har ventet på i mer enn ti år.

Bygdeposten har hele tiden vært skeptiske til om dette regnestykket går opp, selv i forkant av kvikkleirefunnene på Sysle. Vi har fryktet at prosjektet har ligget i kunstig koma i lang tid, i påvente av de konkrete priskalkylene kommunen fortsatt ikke har klart å fremskaffe. Når eksperter slår fast at kvikkleiren vil medføre byggerelaterte (og underjordiske) utgifter på flere millioner kroner, før man i det hele tatt kan bygge så mye som en vegg i den nye hallen, er det på tide å slå av respiratoren.

Og her er et fremtidshåp, om enn noe langsiktig i lys av dagens økonomiske situasjon; kanskje kan en endelig skrinlegging av Sysle-hallen – og oppføringen av ny gymsal ved skolen – rydde vei for en helt grunnleggende og separat debatt, som det så langt er hoppet politisk bukk over i Modum: Hvor stort er behovet for en ny idrettshall i bygda, hva slags type hall trenger man, og hva er den beste plasseringen for en slik hall?

Disse spørsmålene, som burde vært stilt, besvart og utredet, har blitt fullstendig tåkelagt i den ensidige fokuseringen på Sysle – vel å merke fra det politiske flertallets side. I den prosessen som har pågått og fortsatt pågår, virker idrettens behov å være en slags perifer del av saken, i stedet for å være hovedpoenget. ”Har vi ikke råd til fotballhall? Nei, så får vi prøve håndballhall i stedet da”, er tonen fra Ap, SV og Sp nå. Man får utvilsomt inntrykk av at det er hall på Sysle i seg selv som er poenget, ikke nødvendigvis hva slags behov den skal dekke.

Dersom vi er så heldige at vi en dag får denne debatten inn på idrettens premisser, i stedet for at den skal handle om enkeltpartiers valgløfter (les: det skal bygges hall på Sysle), bør et av hovedspørsmålene være følgende: Er den beste strategien for å utvikle idrettsbygda Modum, å spre anleggene ut over et så stort område som mulig? Eller kan det være mer fremtidsrettet og utviklende å samle både kompetanse og anlegg på samme sted? Se for eksempel til Mjøndalen, hvor fotball, håndball, treningsstudio og annen idrettsaktivitet er samlet i skjønn og sentrumsnær forening.

Det kan selvsagt ta tid før Modum kommune har råd til å planlegge eller realisere et slikt prosjekt. Ventetiden kan man bruke til å kartlegge resten av kommunen for kvikkleire.

Sigdal har klart et lite kunststykke når kommunen nå sniker seg fremst i den statlige veikøen. Under normale omstendigheter, og uten omfattende og kreativt lokalt initiativ, hadde trolig den kommende utbedringen av rv. 287 ligget mange år frem i tid. Vi er selvsagt glade på Sigdals vegne, og ønsker ikke å uttrykke annet enn beundring overfor alle de gode kreftene som har bidratt. Vi gleder oss med både lokalbefolkning, ambulansesjøfører, hjørnesteinsbedrift og hytteturister.

Samtidig reiser Sigdals suksess i denne saken noen spennende spørsmål – som samlet kan fortone seg som et dilemma. Hvilken presedens vil det skape at kommunal forskuttering, assistert av lokalt næringsliv, løfter et statlig prosjekt ut av den prioriterte rekkefølgen? Kan vi risikere å se at veiutbygging blir gjenstand for en aggressiv budrunde mellom kommuner og fylkeskommuner? Kan ulik lokal tilgang på ressurser, bli en viktigere faktor enn vegvesenets faglige vurderinger av hvilke prosjekter som haster mest? Deler av sannheten er at det allerede er sånn.

Problemstillingen kan nok virke søkt for de som daglig kjører Sigdalsveien. Det skal godt gjøres å argumentere med overbevisning for at det finnes noe prosjekt som haster mer enn akkurat dette. Det er da heller ikke poenget. Spørsmålet er av prinsipiell art, og handler om hvilke følger en utvidet bruk av denne forskutteringspraksisen kan få i tiden som kommer. Vi er nemlig overbevist om at saken om Sigdalsveien blir lagt merke til – også godt utenfor Buskeruds fylkesgrenser. Samtidig skal vi ikke late som om den er unik. Det finnes parallelle saker andre steder i landet.

Det sitter mange bedriftsledere og lokale politikere rundt om i Norge, som daglig river seg i håret over kjerreveier i statens eie. Mange steder kan utbedringen av disse krøtterstiene ligge tiår frem i tid, selv etter en historisk veisatsning i Nasjonal Transportplan. Sigdals eksempel kan friste flere kommuner til å ta opp lån, dersom de kan finne villige og ressurssterke partnere i næringslivet. Og så lenge Statens vegvesens ressurser er som de er, må ethvert forskuttert veiprosjekt gå på bekostning av noe annet.

Spørsmålet er i hvilken grad og hvor lenge staten kan og vil godta denne typen køsniking. Uten at det trenger å bekymre sigdølingene akkurat nå.

I februar måtte Modum se seg slått på målstreken av Vinje, i kampen om å bli ”Årets kulturkommune” i Norge. En slik tittel hadde selvsagt vært en fin fjær i hatten, men jeg tror ikke Modum trengte den. Modum er en stor kulturkommune, og får nok av bekreftelser på det fra omverdenen. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er om vi som bor i kommunen og omegn forstår det helt selv…

Nå handlet ikke den nevnte kåringen bare om tettheten av store og velrenommerte kulturinstitusjoner. Den dreide seg vel så mye om grasrotkultur og en vrimmel av tilbud til barn og unge. Men denne allmennkulturelle ballasten tror jeg lokalbefolkningen er flink til å sette pris på. Det er ikke her jeg undres på om vi er blinde for vår egen fortreffelighet.

Spørsmålet om hvorvidt moinger og nære naboer kjenner sin egen besøkelsestid her på hjemmebane, handler mer om tilbudet i den såkalt finkulturelle enden av skalaen. Og uten at det å være finkulturell skal være noe mål i seg selv, tror jeg det kan hende at vi – bygdefolket – over tid har fått et ”blasert” forhold til for eksempel Blaafarveværket. Vi tar dette fyrtårnet av et kultur- og historisk museum som en selvfølge, og synes kanskje det er kjekt å vise fram når vi får gjester langveisfra. Men benytter vi tilbudet selv? Er vi klar over hvilke skatter som årlig nærmest legges i fanget på oss?

Jeg kan jo bare snakke for meg selv, og jeg har definitivt ikke løpt ned dørstokkene på Værket. Men jeg tror det er ganske mange som meg, og jeg mener å ha oppdaget noe av den samme bekymringen – om det er det rette ordet – hos Blaafarveværkets kunstneriske leder Tone Sinding Steinsvik.

Det er i alle fall lett å få inntrykk av at hun i det siste – mer enn før – tar grep for å friste lokalbefolkningen til både Værket og Koboltgruvene. Ett eksempel på det er lokale Arne Nævras fotoutstilling på Th. Kittelsen-museet denne sesongen. Den utstillingen er trolig også et bevisst forsøk på å lokke lokalbefolkningen til de fantastiske Koboltgruvene, som trolig er den best bevarte hemmeligheten av dem alle.

Bombetrusselen mot Eiker videregående skole fredag viste seg heldigvis å være falsk. Det sier seg selv at alternativet ville vært verre. Men lettelsen over at verken mennesker eller bygninger kom til skade, kan ikke få skygge for det dype alvoret i situasjonen. Det eneste som kan hindre at slike trusler blir dagligdagse, er at de skyldige blir tatt og strengt straffet. Når det forhåpentligvis skjer, bør det vies like stor oppmerksomhet i mediene som selve trusselen ag dramatikken rundt den.

De siste årene har det forholdsvis hyppig blitt rapportert om både tomme trusler og tragiske aksjoner mot skoler – i Norge, naboland og verden for øvrig. Foreløpig har vi her i landet blitt skånet mot de ufattelige massakrene vi blant annet har sett i Finland og USA. Når vi likevel velger å nevne dem i samme åndedrag som bombetrusselen i Hokksund, er det fordi det fins en sammenheng. Trusler mot skoler – reelle eller ikke – får en enorm oppmerksomhet i media. For noen kan det være et mål i seg selv.

Men politiet kan aldri gamble på at det ropes ”ulv, ulv!” uten grunn. Selv om lensmann Målfrid Høivik allerede i den første pressemeldingen fredag lanserte teorien om at trusselen var ringt inn av en elev som ville stoppe gjennomføringen av tentamen, tok politiet ingen sjanser. 300 elever ble evakuert, skoledagen avsluttet og bombehunder kalt inn for å gjennomsøke skolen. Ressurskrevende, men selvsagt påkrevd.

Det er forståelig, og trolig en helt korrekt observasjon, når det hevdes at medienes dekning av slike saker kan bidra til at det går inflasjon i dem. Men mediene kan ikke la være å rapportere om hendelser som angår så mange mennesker. Når 300 elever blir bedt om å rømme skolen, kan ikke saken sensureres avhengig av om trusselen er reell eller ikke. Media kan likevel spille en viktig rolle i samfunnets innsats for å hindre at det samme skjer igjen.

Først må politiet, slik en offensiv lensmann proklamerte før helgen, sette inn store ressurser for å oppklare saken. Så må rettssystemet sørget for at den eller de ansvarlige blir straffet på en måte som svir. Dersom media i sin tur kan vie like mye oppmerksomhet til straffen som til selve hendelsen, kan vi håpe på en preventiv effekt. Men da holder det ikke med et rapp over fingrene.

I løpet av juni skal helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) legge frem regjeringens forslag til en ny samhandlingsreform for helse-Norge, i form av en stortingsmelding. Målet er å gjøre helsetjenestene bedre gjennom et tettere samarbeid mellom sykehus og kommuner. Det er gledelig å se at Modum kommune virker å ligge i forkant i forhold til den kommende reformen.

Det er et uttalt mål med samhandlingsreformen at den skal gi mer helsetjenester og behandling der folk bor, altså ute i kommunene. Det er imidlertid helt urealistisk, og har aldri vært intensjonen, at det dermed skal etableres nye helsetilbud og institusjoner i hver eneste kommune. Derimot åpnes det for et nytt mellomnivå mellom kommuner og helseforetak. Dette skal både ivareta geografisk nærhet til pasienten, og sørge for at enhetene blir store nok til å kunne tiltrekke seg nødvendig kompetanse og ekspertise.

Det attraktive for kommunene i denne sammenhengen, er muligheten til å skaffe seg viktige helsefaglige miljøer og trygge arbeidsplasser, delfinansiert av staten. Samhandlingsreformen vil nemlig tvinge frem nye finansieringsmodeller enn de som styrer helse-Norge i dag.

Modum kommune har vært tidlig ute med å planlegge for den kommende reformen. Etter kjøpet av nedlagte Frydenberg rehabiliteringssenter på Øst-Modum, mener kommunen å sitte på lokaler som er ideelle for den type nye institusjoner det her kan bli snakk om. Ved å gå i dialog med Ringerike Sykehus og flere nabokommuner på et tidlig stadium, håper Modum å skreddersy et opplegg som passer Hanssens samhandlingsreform som hånd i hanske.

Gruppen som har utredet fremtidig bruk av Frydenberg, konkluderer med at stedet bør bli et interkommunalt rehabiliteringssenter. Det er en stor styrke for forslaget at Ringerike Sykehus støtter en slik etablering. Spenningen knytter seg til gruppens ønske om å starte oppbyggingen av et omorganisert tjenestetilbud allerede nå, før vissheten om statlige midler foreligger. Med den trange økonomiske situasjonen kommunen befinner seg i, kan det bli en utfordrende prosess.